Toppskarv
Vitenskapelig navn: Phalacrocorax aristotelis
Toppskarv er den minste av de to skarvartene i Norge. Den er mer marin enn storskarven og forekommer sjelden inn i fjordene. Begge skarveartene er typiske fiskespisere.
Et mer og mer vanlig syn. Toppskarv (til høyre) og storskarv (til venstre) sammen. Foto: Roy Fjelldal
Kjennetegn
Toppskarven er på størrelse med en and, men med slankere kroppsbygning og lang hals og et spisst nebb som avsluttes i en krok ytterst. Fjærdrakten virker på avstand helsvart, men hvis man kommer nær, ser man at den har en grønn metallglans. I paringstiden har begge kjønn en karakteristisk fjærtopp på hodet. Hannens fjærtopp er gjerne større og kraftigere enn hunnens. Denne forsvinner når parene har etablert seg og rugingen har startet. Øynene er grønne og munnvikene kraftig gulfarget. Hannen er litt større enn hunnen og har en kraftigere hodeprofil med litt tykkere nebb. I hekketiden kan hannene også kjennetegnes på en «rapende» lyd, mens hunnenes lydytring minner om en fresende slange. Ungfuglene har en brun fjærdrakt med lys buk inntil de er to år gamle. En voksen toppskarv veier 1,8–2,5 kg.
Toppskarven er på størrelse med en and, men med slankere kroppsbygning og lang hals og et spisst nebb som avsluttes i en krok ytterst. Fjærdrakten virker på avstand helsvart, men hvis man kommer nær, ser man at den har en grønn metallglans. I paringstiden har begge kjønn en karakteristisk fjærtopp på hodet. Hannens fjærtopp er gjerne større og kraftigere enn hunnens. Denne forsvinner når parene har etablert seg og rugingen har startet. Øynene er grønne og munnvikene kraftig gulfarget. Hannen er litt større enn hunnen og har en kraftigere hodeprofil med litt tykkere nebb. I hekketiden kan hannene også kjennetegnes på en «rapende» lyd, mens hunnenes lydytring minner om en fresende slange. Ungfuglene har en brun fjærdrakt med lys buk inntil de er to år gamle. En voksen toppskarv veier 1,8–2,5 kg.
Biologi
Toppskarven hekker som regel i kolonier som ofte ligger i beskyttede deler av den ytre skjærgården, gjerne ved klippekyster i nærheten av noe dypere farvann. Reiret plasseres i skjul i steinurer eller inne i bergsprekker, men kan også ligge åpent. Arten kan også hekke i fuglefjell og legger da gjerne reiret på hyller i berget. Noen ganger ligger reirene i gamle rorbuer, båtvrak eller lignende konstruksjoner.
De eldste fuglene er de første til å vende tilbake til hekkeplassene om våren, og de første eggene legges av og til allerede i slutten av april. Men før den tid har toppskarvene vært gjennom en viktig periode. Hannene må okkupere reirterritorier og finne seg en make. Hos skarvene er det hunnene som velger. De foretrekker eldre, kraftfulle hanner med flott fjærpryd på hodet og med en trygg og god reirplass. Først når parene er etablert starter reirbyggingen. Paringen foregår på reiret. Det mest vanlige er at eggene legges i midten av mai, men det er stor variasjon. Mange av eggene går tapt av ulike årsaker. Måker, ravn og kråke stjeler egg, og noen ganger kan grov sjø vaske bort de nærmeste reira. Men skarvene legger gjerne et nytt kull om ulykken skulle være ute. Utover våren og sommeren er det derfor vanlig å finne både nylagte egg og store unger samtidig. Arten er kjønnsmoden ved 2-3 års alder. Legger vanligvis 3-4 (2-6) egg som ruges av begge foreldre. Eggene ruges ca. 30 dager. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter ca. femti dager. Etter det kan de ennå mates av foreldrene en måneds tid framover.
Toppskarven er en spesialisert fiskespiser som fanger byttet under vann. Den er en meget effektiv svømmer og kan dykke ned til 60 meters dyp. Den finner ofte næring i tareskogsområder, eller over sand- eller grusbunn på 20–40 meters dyp, enten nær bunnen eller i de midlere vannmasser. I Norge er sil (tobis) Ammodytes spp. og de yngste årsklassene av torskefisk, fortrinnsvis sei, den viktigste næringen.
Utbredelse
Toppskarven er utbredt i Europa og Nord-Afrika. Den underarten som hekker hos oss, finnes ved Atlanterhavets kyster så langt øst som til Kolahalvøya. Ellers er toppskarven vanlig på De Britiske øyer og Island og hekker fåtallig på nordkysten av Frankrike og Spania. I Middelhavet og Marokko finnes andre underarter. Hos oss forekommer arten vanligst fra Rogaland til Sør-Varanger, men den begynner nå også å etablere seg i Skagerrak. De viktigste hekkeområdene i dag er Kjørholmane utenfor Stavanger, Runde, Froan, Sklinna, Røst og Lille Kamøy i Vest-Finnmark. I vinterhalvåret er toppskarven vanlig langs hele Norskekysten, men opptrer mer fåtallig i de to nordligste fylkene og i østlige deler av Skagerrak. Viktige vinterområder er Vest-Agder fra Lindesnes og vestover, Rogaland, Nordhordland, Møre og Romsdal, de ytre kystområdene i Sør-Trøndelag, Vikna, Sør-Helgeland og Lofoten. Arten har en ren marin utbredelse og går normalt ikke inn i fjordene slik som storskarven.
Bestandsstatus
Den Nord-Atlantiske hekkebestanden ble anslått til 66 000–73 000 par i år 2000. Hekkebestanden av toppskarv i Norge talte omkring 28 000 par i 2015. Midtvinterbestanden av toppskarv i hele landet er anslått til 50 000–70 000 individer.
Forvekslingsarter
Toppskarven er mindre og slankere enn storskarv. De voksne fuglene har en jevnt farget kropp uten de hvite tegningene som storskarvene har i hekketiden. På nært hold er de gule nebbvikene karakteristiske. I flukt har toppskarv kjappere vingeslag enn storskarv.
Rødlistestatus
Toppskarven er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Antatt maksimum levealder er 30 år.
Eldste ringmerkede fugl i Norge ble minst 21 år, 9 måneder og 7 dager.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Status i stasjonsområdet
Til stede i området hele året i varierende antall. Første hekkefunn 2021.
Historikk i stasjonsområdet
Toppskarv var en tilfeldig gjest i Færderøygruppen fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet. Høyeste antall i denne perioden var 8 individer 29. april 1979. Fra og med 1998 har den vært årlig forekommende i området. Selv om arten var årlig fra og med 1998, var den ikke til stede hele året. I likhet med storskarven i tidligere år, kom den om høsten og forsvant om våren. Fram til 1998 forsvant toppskarven gjennomsnittlig 14. mai om våren og dukket så opp 18. august om høsten.
Det manglet registreringer om vinteren, noe som nok skyldes at stasjonen på Store Færder da ikke var bemannet. Antallet individer har også gradvis økt og særlig det siste tiåret.
Først fra vinteren 2008/2009 og sommeren 2009, ser det ut til at arten er til stede hele året. Før dette foreligger det ikke funn mellom 10/6 og 9/8. De første tiårene var det ofte 1-2 fugler som ble observert, men etter hvert økte antallet. Tabellene under viser både økningen i antall pr. år og pr. dag.
Fra slutten på 2000-tallet har det blitt observert hekkeatferd. Svært unge 1k-fugler er også observert på sommeren. Første sikre hekkefunn ble gjort under sjøfuglregistreringer 26. mai-2021 på Langøya da reir med 2 egg og 1 pulli ble funnet. Det var ikke uventet, men allikevel svært gledelig. I Sverige har arten hatt en kraftig ekspansjon på vestkysten. Se mer om dette under de to diagrammene.
Toppskarven hekker som regel i kolonier som ofte ligger i beskyttede deler av den ytre skjærgården, gjerne ved klippekyster i nærheten av noe dypere farvann. Reiret plasseres i skjul i steinurer eller inne i bergsprekker, men kan også ligge åpent. Arten kan også hekke i fuglefjell og legger da gjerne reiret på hyller i berget. Noen ganger ligger reirene i gamle rorbuer, båtvrak eller lignende konstruksjoner.
De eldste fuglene er de første til å vende tilbake til hekkeplassene om våren, og de første eggene legges av og til allerede i slutten av april. Men før den tid har toppskarvene vært gjennom en viktig periode. Hannene må okkupere reirterritorier og finne seg en make. Hos skarvene er det hunnene som velger. De foretrekker eldre, kraftfulle hanner med flott fjærpryd på hodet og med en trygg og god reirplass. Først når parene er etablert starter reirbyggingen. Paringen foregår på reiret. Det mest vanlige er at eggene legges i midten av mai, men det er stor variasjon. Mange av eggene går tapt av ulike årsaker. Måker, ravn og kråke stjeler egg, og noen ganger kan grov sjø vaske bort de nærmeste reira. Men skarvene legger gjerne et nytt kull om ulykken skulle være ute. Utover våren og sommeren er det derfor vanlig å finne både nylagte egg og store unger samtidig. Arten er kjønnsmoden ved 2-3 års alder. Legger vanligvis 3-4 (2-6) egg som ruges av begge foreldre. Eggene ruges ca. 30 dager. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter ca. femti dager. Etter det kan de ennå mates av foreldrene en måneds tid framover.
Toppskarven er en spesialisert fiskespiser som fanger byttet under vann. Den er en meget effektiv svømmer og kan dykke ned til 60 meters dyp. Den finner ofte næring i tareskogsområder, eller over sand- eller grusbunn på 20–40 meters dyp, enten nær bunnen eller i de midlere vannmasser. I Norge er sil (tobis) Ammodytes spp. og de yngste årsklassene av torskefisk, fortrinnsvis sei, den viktigste næringen.
Utbredelse
Toppskarven er utbredt i Europa og Nord-Afrika. Den underarten som hekker hos oss, finnes ved Atlanterhavets kyster så langt øst som til Kolahalvøya. Ellers er toppskarven vanlig på De Britiske øyer og Island og hekker fåtallig på nordkysten av Frankrike og Spania. I Middelhavet og Marokko finnes andre underarter. Hos oss forekommer arten vanligst fra Rogaland til Sør-Varanger, men den begynner nå også å etablere seg i Skagerrak. De viktigste hekkeområdene i dag er Kjørholmane utenfor Stavanger, Runde, Froan, Sklinna, Røst og Lille Kamøy i Vest-Finnmark. I vinterhalvåret er toppskarven vanlig langs hele Norskekysten, men opptrer mer fåtallig i de to nordligste fylkene og i østlige deler av Skagerrak. Viktige vinterområder er Vest-Agder fra Lindesnes og vestover, Rogaland, Nordhordland, Møre og Romsdal, de ytre kystområdene i Sør-Trøndelag, Vikna, Sør-Helgeland og Lofoten. Arten har en ren marin utbredelse og går normalt ikke inn i fjordene slik som storskarven.
Bestandsstatus
Den Nord-Atlantiske hekkebestanden ble anslått til 66 000–73 000 par i år 2000. Hekkebestanden av toppskarv i Norge talte omkring 28 000 par i 2015. Midtvinterbestanden av toppskarv i hele landet er anslått til 50 000–70 000 individer.
Forvekslingsarter
Toppskarven er mindre og slankere enn storskarv. De voksne fuglene har en jevnt farget kropp uten de hvite tegningene som storskarvene har i hekketiden. På nært hold er de gule nebbvikene karakteristiske. I flukt har toppskarv kjappere vingeslag enn storskarv.
Rødlistestatus
Toppskarven er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Antatt maksimum levealder er 30 år.
Eldste ringmerkede fugl i Norge ble minst 21 år, 9 måneder og 7 dager.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Status i stasjonsområdet
Til stede i området hele året i varierende antall. Første hekkefunn 2021.
Historikk i stasjonsområdet
Toppskarv var en tilfeldig gjest i Færderøygruppen fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet. Høyeste antall i denne perioden var 8 individer 29. april 1979. Fra og med 1998 har den vært årlig forekommende i området. Selv om arten var årlig fra og med 1998, var den ikke til stede hele året. I likhet med storskarven i tidligere år, kom den om høsten og forsvant om våren. Fram til 1998 forsvant toppskarven gjennomsnittlig 14. mai om våren og dukket så opp 18. august om høsten.
Det manglet registreringer om vinteren, noe som nok skyldes at stasjonen på Store Færder da ikke var bemannet. Antallet individer har også gradvis økt og særlig det siste tiåret.
Først fra vinteren 2008/2009 og sommeren 2009, ser det ut til at arten er til stede hele året. Før dette foreligger det ikke funn mellom 10/6 og 9/8. De første tiårene var det ofte 1-2 fugler som ble observert, men etter hvert økte antallet. Tabellene under viser både økningen i antall pr. år og pr. dag.
Fra slutten på 2000-tallet har det blitt observert hekkeatferd. Svært unge 1k-fugler er også observert på sommeren. Første sikre hekkefunn ble gjort under sjøfuglregistreringer 26. mai-2021 på Langøya da reir med 2 egg og 1 pulli ble funnet. Det var ikke uventet, men allikevel svært gledelig. I Sverige har arten hatt en kraftig ekspansjon på vestkysten. Se mer om dette under de to diagrammene.
Diagrammet viser antall registreringer i femårsperioder akkumulert.
Diagrammet viser høyeste dagsantall i femårsperioder.
Bestandsutvikling i Sverige (Tekst fra SOF - Fågelåret 2019 – Toppskarv – Åhlund & Järås)
Toppskarven ble tidligere ansett for å være en sjelden fugl i Sverige. I perioden 1970 til 1990 ble den kun registrert i 11 av 21 år; vanligvis med 1-4 individer pr. år (Sällsynta fåglar i Sverige – SOF 2003). I 1991 gjorde antall funn et hopp med hele 96 individer dette året. Så godt som alle funnene ble gjort langs den Svenske vestkysten. Arten etablerte seg først nord i området, men hekker nå helt ned til Skåne hvor arten hekket for første gang i 2018. I
I diagrammet nedenfor vises bestandsutviklingen av arten i Kosterhavet, et område som ligger utenfor Kosterøyene og sørover. Til tross for mengden fugler er det pr. 2021 ingen hekkefunn her (Matti Åhlund pers. medd.)
Toppskarven ble tidligere ansett for å være en sjelden fugl i Sverige. I perioden 1970 til 1990 ble den kun registrert i 11 av 21 år; vanligvis med 1-4 individer pr. år (Sällsynta fåglar i Sverige – SOF 2003). I 1991 gjorde antall funn et hopp med hele 96 individer dette året. Så godt som alle funnene ble gjort langs den Svenske vestkysten. Arten etablerte seg først nord i området, men hekker nå helt ned til Skåne hvor arten hekket for første gang i 2018. I
I diagrammet nedenfor vises bestandsutviklingen av arten i Kosterhavet, et område som ligger utenfor Kosterøyene og sørover. Til tross for mengden fugler er det pr. 2021 ingen hekkefunn her (Matti Åhlund pers. medd.)
Første hekkefunn i Sverige ble gjort i 2004. «Under ett stenblock i en storskarvkoloni på Soteskär i Sotenäs kommun stöttes en adult toppskarv från et bo med två nykläckta ungar og et ägg (Bergqvist & Järås 2004)». I tabellen nedenfor ser man utviklingen i antall påviste hekkende par av toppskarv fra og med 2010.
I 2021 hadde antallet hekkende par økt til ca. 1100 (Matti Åhlund pers. medd.).
Hvor kommer disse fuglene fra? Avlesninger av individmerkede toppskarver og resultater fra fugler med lysloggere (http://seatrack.seapop.no) viser at de første fuglene som etablerte seg på vestkysten, trolig kom fra Norge. Av 11 norskmerkede toppskarver som er avlest eller funnet døde langs den Svenske vestkysten kom 10 fra Rogaland og 1 fra Nord-Trøndelag
Ringmerking
Ingen fugler er ringmerket ved stasjonen.
Ingen fugler er ringmerket ved stasjonen.
Referanser
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Toppskarv. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186779/Toppskarv
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Toppskarv. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186779/Toppskarv