Hvitkinngås
Vitenskapelig navn: Branta leucopsis
Hvitkinngåsa er opprinnelig en arktisk art som i Norge tidligere bare hekket på Svalbard. Den har siden 1970-tallet etablert seg på Øst- og Sørlandet, vestover til Rogaland. Hvitkinngåsa er en relativt liten gås som kjennetegnes ved sitt hvite kinn og svarte rygg.
Til venstre rugende hvitkinngås og til høyre to hvitkinngås søsken. Foto: Terje Axelsen
Kjennetegn
Hvitkinngåsa er en middels stor svart- og hvitfarget gås med en relativt kort hals. Halsen og brystet er svart, og går over i et hvitt hode med svart nakke og isse. Oversiden av kroppen er tverrstripet i svart, grått og hvitt, mens undersiden er gråhvit med grå og hvite tverrstriper, spesielt på bakkroppen. Kjønnene er like. Ungfuglene ligner de voksne, men mangler de grå og hvite tverrstripene på undersiden av bakkroppen. Den svarte streken som hos voksenfuglene går fra nebbrota til øyet, fortsetter til issen på ungfuglene. En voksen hvitkinngås veier 1,5–2,5 kg.
Hvitkinngåsa er en middels stor svart- og hvitfarget gås med en relativt kort hals. Halsen og brystet er svart, og går over i et hvitt hode med svart nakke og isse. Oversiden av kroppen er tverrstripet i svart, grått og hvitt, mens undersiden er gråhvit med grå og hvite tverrstriper, spesielt på bakkroppen. Kjønnene er like. Ungfuglene ligner de voksne, men mangler de grå og hvite tverrstripene på undersiden av bakkroppen. Den svarte streken som hos voksenfuglene går fra nebbrota til øyet, fortsetter til issen på ungfuglene. En voksen hvitkinngås veier 1,5–2,5 kg.
Biologi
På Svalbard hekker hvitkinngåsa ved kysten, men kan også finnes et godt stykke inne på land. Den hekker både på flate holmer og i bratte fjellvegger. I Norge hekker den hovedsakelig på holmer i den indre skjærgården eller i ferskvann. Hvitkinngåsa spiser hovedsakelig vegetabilsk føde, men kan ty til animalsk føde når mattilgangen er dårlig.
Hvitkinngåsa er monogam, så paret holder sammen hele livet. På Svalbard ankommer fuglene hekkeplassene i siste halvdel av mai og setter straks i gang med hekkingen. Reiret er ofte kun en grop som fores med dun. De samme reirplassene gjenbrukes ofte år etter år og vil etter hvert kunne bestå av små hauger av gress eller annen vegetasjon, av og til også gåsemøkk. Arten blir kjønnsmoden ved 2-4 års alder. Hvitkinngåsa legger vanligvis 3–6 egg som hunnen ruger alene i 24–25 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste fuktige område der de beiter på vannplanter. De passes av foreldrene til de er flygedyktige etter 40–45 dager og holder seg også sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Utbredelse
Hvitkinngåsa var opprinnelig kun utbredt i arktiske områder, fra Øst-Grønland til Novaja Semlja i Russland. Den har i senere år også etablert seg i Sør-Norge og Baltiske områder. Hvitkinngjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Nord-Skottland. De følger de ytre delene av norskekysten på vei til og fra hekkeplassene.
Bestandsstatus
Bestanden av hvitkinngås har økt kraftig i antall gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Svalbardbestanden var nær på å bli utryddet, og i 1948 var det kun 300 individer tilbake. Da ble arten fredet, og ved årtusenskiftet var bestanden ca. 30 000 individer. Hekkebestanden på Svalbard ble i 2015 anslått å ligge på 12 000–15 000 par. Hvitkinngåsa ble første gang funnet hekkende i Oslofjorden i 1979 og spredte seg derfra videre til Østfold, Vestfold og Telemark. Hekkebestanden på det norske fastlandet ble i 1994 anslått til ca. 15 par. Etter dette har arten spredt seg både vestover og nordover og hekkebestanden ble i 2015 anslått å være 600–700 par.
Forvekslingsarter
Hvitkinngåsa kan forveksles med kanadagås, men skiller seg fra denne på helt hvite kinn og en tverrstripet svart, grå, og hvit overside. Kanadagåsa er dessuten mye større enn hvitkinngåsa. Ringgås er også en svart- og hvitfarget gås. Ringgåsa skilles fra hvitkinngås på et helt mørkt hode med et gråhvitt bånd øverst på halssidene. Den er også mørkere i fjærdrakten enn hvitkinngås.
Rødlistestatus
Fastlandsbestanden til hvitkinngåsa er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Eldste kjente norske hvitkinngås ble minst 24 år, 4 måneder og 11 dager gammel.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske hvitkinngås var minst 25 år og 11 måneder – avlest i felt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen)
Den eldste ringmerkede fugl kontrollert ved Store Færder Ornitologiske Stasjon var 6 år og 1 måned gammel.
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede fra tidlig vår til høst. Tilfeldig vintergjest.
Historikk i stasjonsområde
Hvitkinngås er en ny hekkefugl i Færderøygruppen og i nasjonalparken. Arten har sin opprinnelige hovedutbredelse på Grønland, Spitsbergen og Novaja Semlja (Russland). Arten etablerte seg allerede tidlig på 1970-tallet som hekkefugl i Østersjøen og våre hekkefugler antas å stamme fra denne populasjonen.
Hvitkinngås ble første gang registrert som hekkefugl i Færderøygruppen i 2006. Bestanden økte gradvis fram til 2012 da 37 par hekket der. Etter dette har antall hekkende par variert en god del, se tabellen nedenfor. Det varierer også ganske mye i hvilket av de tre sjøfuglreservatene (Hoftøya, Knappen og Langøya) hvitkinngjessene hekker i fra år til år.
På Svalbard hekker hvitkinngåsa ved kysten, men kan også finnes et godt stykke inne på land. Den hekker både på flate holmer og i bratte fjellvegger. I Norge hekker den hovedsakelig på holmer i den indre skjærgården eller i ferskvann. Hvitkinngåsa spiser hovedsakelig vegetabilsk føde, men kan ty til animalsk føde når mattilgangen er dårlig.
Hvitkinngåsa er monogam, så paret holder sammen hele livet. På Svalbard ankommer fuglene hekkeplassene i siste halvdel av mai og setter straks i gang med hekkingen. Reiret er ofte kun en grop som fores med dun. De samme reirplassene gjenbrukes ofte år etter år og vil etter hvert kunne bestå av små hauger av gress eller annen vegetasjon, av og til også gåsemøkk. Arten blir kjønnsmoden ved 2-4 års alder. Hvitkinngåsa legger vanligvis 3–6 egg som hunnen ruger alene i 24–25 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste fuktige område der de beiter på vannplanter. De passes av foreldrene til de er flygedyktige etter 40–45 dager og holder seg også sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Utbredelse
Hvitkinngåsa var opprinnelig kun utbredt i arktiske områder, fra Øst-Grønland til Novaja Semlja i Russland. Den har i senere år også etablert seg i Sør-Norge og Baltiske områder. Hvitkinngjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Nord-Skottland. De følger de ytre delene av norskekysten på vei til og fra hekkeplassene.
Bestandsstatus
Bestanden av hvitkinngås har økt kraftig i antall gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Svalbardbestanden var nær på å bli utryddet, og i 1948 var det kun 300 individer tilbake. Da ble arten fredet, og ved årtusenskiftet var bestanden ca. 30 000 individer. Hekkebestanden på Svalbard ble i 2015 anslått å ligge på 12 000–15 000 par. Hvitkinngåsa ble første gang funnet hekkende i Oslofjorden i 1979 og spredte seg derfra videre til Østfold, Vestfold og Telemark. Hekkebestanden på det norske fastlandet ble i 1994 anslått til ca. 15 par. Etter dette har arten spredt seg både vestover og nordover og hekkebestanden ble i 2015 anslått å være 600–700 par.
Forvekslingsarter
Hvitkinngåsa kan forveksles med kanadagås, men skiller seg fra denne på helt hvite kinn og en tverrstripet svart, grå, og hvit overside. Kanadagåsa er dessuten mye større enn hvitkinngåsa. Ringgås er også en svart- og hvitfarget gås. Ringgåsa skilles fra hvitkinngås på et helt mørkt hode med et gråhvitt bånd øverst på halssidene. Den er også mørkere i fjærdrakten enn hvitkinngås.
Rødlistestatus
Fastlandsbestanden til hvitkinngåsa er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Eldste kjente norske hvitkinngås ble minst 24 år, 4 måneder og 11 dager gammel.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske hvitkinngås var minst 25 år og 11 måneder – avlest i felt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen)
Den eldste ringmerkede fugl kontrollert ved Store Færder Ornitologiske Stasjon var 6 år og 1 måned gammel.
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede fra tidlig vår til høst. Tilfeldig vintergjest.
Historikk i stasjonsområde
Hvitkinngås er en ny hekkefugl i Færderøygruppen og i nasjonalparken. Arten har sin opprinnelige hovedutbredelse på Grønland, Spitsbergen og Novaja Semlja (Russland). Arten etablerte seg allerede tidlig på 1970-tallet som hekkefugl i Østersjøen og våre hekkefugler antas å stamme fra denne populasjonen.
Hvitkinngås ble første gang registrert som hekkefugl i Færderøygruppen i 2006. Bestanden økte gradvis fram til 2012 da 37 par hekket der. Etter dette har antall hekkende par variert en god del, se tabellen nedenfor. Det varierer også ganske mye i hvilket av de tre sjøfuglreservatene (Hoftøya, Knappen og Langøya) hvitkinngjessene hekker i fra år til år.
Hekkende hvitkinngås i SFOS-området 2010-2021
Store Færder Ornitologiske Stasjon utfører tellinger av hekkende sjøfugler i 7 ulike områder i nasjonalparken. I disse områdene har vi hatt en klar tendens i antallet hekkende hvitkinngås de senere årene. Hvitkinngåsa har økt i antall hekkende par fra etableringen fram til 2018. Etter 2018 har antallet par gradvis minsket. Dette stemmer også godt med gåsetellinger i hele Vestfold de senere årene.
Forekomst fra: 27/1-2015 til 27/10-2019. Høyeste antall om våren er 40 ind. flere dager mai 2021 og om høsten 430 ind. 11/10-2021.
Forekomst fra: 27/1-2015 til 27/10-2019. Høyeste antall om våren er 40 ind. flere dager mai 2021 og om høsten 430 ind. 11/10-2021.
Utviklingen i hekkebestanden av hvitkinngås i utvalgte lokaliteter i Færder Nasjonalpark.
Ringmerking
Ingen fugler er ringmerket i området.
Ingen fugler er ringmerket i området.
Gjenfunn og kontroller.
2 kontroller – begge i Norge
1
Ringmerket 1/11-2011 i Middelalderparken, Oslo
Observert på toppen av Store Færder 1/8-2013 – 94 km og 700 dager.
2
Ringmerket 1/11-2011 i Middelalderparken, Oslo
Fotografert Store Færder 24/5-2015 – 94 km og 1361 dager.
2 kontroller – begge i Norge
1
Ringmerket 1/11-2011 i Middelalderparken, Oslo
Observert på toppen av Store Færder 1/8-2013 – 94 km og 700 dager.
2
Ringmerket 1/11-2011 i Middelalderparken, Oslo
Fotografert Store Færder 24/5-2015 – 94 km og 1361 dager.
Referanser
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Hvitkinngås. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/245077/Hvitkinngaas
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Hvitkinngås. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/245077/Hvitkinngaas