Grågås
Vitenskapelig navn: Anser anser
Grågås er en av de største gåseartene i Norge. Den har de siste 50 år gått fra å være sjelden i deler av Norge til i dag å være en vanlig hekkefugl langs hele norskekysten. I hekketiden er den hovedsakelig knyttet til marine områder der den hekker på øyer og holmer. I løpet av de siste årene har den også begynt å hekke i næringsrike innsjøer i lavlandet i Sør-Norge. Grågås er en av 7 ulike arter av grå gjess som regelmessig hekker eller påtreffes i Norge. De utgjør en del av slekten Anser-gjess som totalt teller 11 arter.
Flygende grågås til venstre. Foto Gunnar Numme - Hybridisering hos andefugler er ikke uvanlig. Til høyre en kryssing mellom grågås og kanadagås. Foto: Terje Axelsen
Kjennetegn
Grågås har en gjennomgående grålig fjærdrakt, lyserøde bein og et gult til oransje nebb uten svarte områder. Den har karakteristiske lyse framvinger som kan sees i flukt. Grågåsa har en gråhvit buk som hos voksne fugler kan ha innslag av svarte fjær. Kjønnene er like, men hannen er gjerne litt større enn hunnen. Ungfuglene er lik de voksne i fjærdrakten.
Det er beskrevet to underarter; vestlig grågås (Anser anser anser), som hekker i Vest-Europa, og østlig grågås (Anser anser rubrirostris). Den østlige varianten skiller seg fra den vestlige ved blekere kroppsfarge og mer rosafarget nebb.
Grågås har en gjennomgående grålig fjærdrakt, lyserøde bein og et gult til oransje nebb uten svarte områder. Den har karakteristiske lyse framvinger som kan sees i flukt. Grågåsa har en gråhvit buk som hos voksne fugler kan ha innslag av svarte fjær. Kjønnene er like, men hannen er gjerne litt større enn hunnen. Ungfuglene er lik de voksne i fjærdrakten.
Det er beskrevet to underarter; vestlig grågås (Anser anser anser), som hekker i Vest-Europa, og østlig grågås (Anser anser rubrirostris). Den østlige varianten skiller seg fra den vestlige ved blekere kroppsfarge og mer rosafarget nebb.
Biologi
Grågåsa forekommer vanlig langs hele norskekysten, både i marine og akvatiske miljøer. Den er en ren vegetarianer som knuser og finmaler føden ved hjelp av sand og små steiner i kråsen.
Mange har jo vært i kontakt med gåsemøkk langs kysten om sommeren. Det føles nesten som å gå på et gressteppe når man tråkker på det. Dette skyldes at gjess beiter gress og kan stikke hull på og knuse dette i kråsen, slik at cellesaft og næringsstoffer løst i denne kan tas opp i tarmen. Det som ikke fordøyes kommer ut som fiberrik avføring og blir liggende som et teppe på bakken.
Kostholdet kan variere fra gress og urter til røtter, gressfrø og bær. Noen steder kan den beite på kulturplanter, som gulrot, kålrot og salat, spesielt det som blir liggende etter innhøsting. Om høsten kan grågåsa spise mye spillkorn. Ungene foretrekker å spise blomsterknopper og -blad. Grågåsa hekker på holmer og ved ferskvann. Arten er monogam, så paret holder sammen hele livet, såfremt en av de ikke dør. Reiret plasseres skjult under busker eller inntil store steiner, men kan også ligge åpent eller i trær.
I Sør-Norge kan hekkingen starte i midten av mars, mens den i Nord-Norge gjerne ikke starter før i midten av mai. Dette er 2–3 uker tidligere enn for 20–30 år siden (A. Follestad pers. medd.). Reiret lages av plantemateriale og fôres gjennom rugeperioden med dun. Grågåsa legger vanligvis 4–7 egg som hunnen ruger alene i 27–28 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste vann der de beiter på vannplanter. Enkelte kull kan holde seg på land i hele oppvekstperioden. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager, men holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Utbredelse
Grågås er utbredt fra Island i vest til Kina i øst. De som hekker i Nord- og Sentral-Europa tilhører den vestlige underarten.
De fleste grågjess som hekker i Norge overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland, mens et mindretall overvintrer i Spania. Noen kan også overvintre i Norge. Hovedtyngden av vårtrekket skjer i mars, mens høsttrekket kan starte allerede i siste halvdel av juni. Det er en tendens til at høsttrekket er ekstra intenst i de første dagene etter at jakta starter.
Bestandsstatus
Bestanden har økt i Norge siden 1960-tallet, og ble i 2015 vurdert til 18 000–21 000 par. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til dette estimatet, særlig i de nordligste fylkene.
Forvekslingsarter
Grågjess med mørke fjær i bukpartiet kan forveksles med tundragås og dverggås, men de mørke fjærene hos grågjessene er ikke samlet i striper eller mønster som hos de to mulige forvekslingsartene. Dverggås er også mye mindre, litt større enn ei stokkand. Det samme gjelder kortnebbgås som er mindre og har kortere hals, men har den samme lyse framvinge som grågås. Sædgås er en annen mulig forvekslingsart, men sædgjessene har en gjennomgående mørkere kroppsfarge, mørkere hals og et nebb som på avstand ser spinklere ut enn grågåsas. I flukt har sædgås en mørkere framvinge enn grågås.
Rødlistestatus
Grågås er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Eldste kjente norske grågås ble hele 21 år, 6 måneder og 16 dager gammel.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske grågås er 25 år og 9 måneder – avlest i felt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede fra sein vinter/tidlig vår til sein høst/vinter.
Historikk i stasjonsområde
Arten etablerte seg som hekkefugl i det som i dag er Færder Nasjonalpark, midt på 1980-tallet. Første registrerte hekking var på Bolærneøyene i 1982. Bestanden har aldri vært stor i området rundt Store Færder, men har økt betydelig lenger inn nasjonalparken. I 2015 regnet man med at hekkebestanden i Vestfold var på 500-800 par. Trolig så mye som 80% av dette hekket innenfor nasjonalparken. Det kan virke som om hekkeområdene langs kysten begynner å bli mettet med grågås. De senere årene har arten begynt å hekke i en rekke innlandslokaliteter og vår/sommer 2021 er det registrert mange fugler både i Gjennestadvannet (200 ind. 1.8.2021) og Akersvannet (128 ind. 16.5.2021). Grågåsa hekker med mange par begge steder.
Grågåsa etablerte seg som hekkefugl i Færder-området midt på 1990-tallet og de første dunungene ble registrert under sjøfugltellinger i mai 1996. Det er litt problematisk å registrere antall hekkende par da de ofte har unger på vannet i slutten av mai som er tidspunktet vi vanligvis registrerer hekkende sjøfugler. Familiegruppene av grågås beveger seg ofte innover mot fastlandet så fort ungene er store nok. Forekomst fra: 6/2-2013 til 9/12-2009. Høyeste antall om våren er 350 ind. 18/6-2009 og om høsten 200 ind. 7/10-2021.
Grågåsa forekommer vanlig langs hele norskekysten, både i marine og akvatiske miljøer. Den er en ren vegetarianer som knuser og finmaler føden ved hjelp av sand og små steiner i kråsen.
Mange har jo vært i kontakt med gåsemøkk langs kysten om sommeren. Det føles nesten som å gå på et gressteppe når man tråkker på det. Dette skyldes at gjess beiter gress og kan stikke hull på og knuse dette i kråsen, slik at cellesaft og næringsstoffer løst i denne kan tas opp i tarmen. Det som ikke fordøyes kommer ut som fiberrik avføring og blir liggende som et teppe på bakken.
Kostholdet kan variere fra gress og urter til røtter, gressfrø og bær. Noen steder kan den beite på kulturplanter, som gulrot, kålrot og salat, spesielt det som blir liggende etter innhøsting. Om høsten kan grågåsa spise mye spillkorn. Ungene foretrekker å spise blomsterknopper og -blad. Grågåsa hekker på holmer og ved ferskvann. Arten er monogam, så paret holder sammen hele livet, såfremt en av de ikke dør. Reiret plasseres skjult under busker eller inntil store steiner, men kan også ligge åpent eller i trær.
I Sør-Norge kan hekkingen starte i midten av mars, mens den i Nord-Norge gjerne ikke starter før i midten av mai. Dette er 2–3 uker tidligere enn for 20–30 år siden (A. Follestad pers. medd.). Reiret lages av plantemateriale og fôres gjennom rugeperioden med dun. Grågåsa legger vanligvis 4–7 egg som hunnen ruger alene i 27–28 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste vann der de beiter på vannplanter. Enkelte kull kan holde seg på land i hele oppvekstperioden. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager, men holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Utbredelse
Grågås er utbredt fra Island i vest til Kina i øst. De som hekker i Nord- og Sentral-Europa tilhører den vestlige underarten.
De fleste grågjess som hekker i Norge overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland, mens et mindretall overvintrer i Spania. Noen kan også overvintre i Norge. Hovedtyngden av vårtrekket skjer i mars, mens høsttrekket kan starte allerede i siste halvdel av juni. Det er en tendens til at høsttrekket er ekstra intenst i de første dagene etter at jakta starter.
Bestandsstatus
Bestanden har økt i Norge siden 1960-tallet, og ble i 2015 vurdert til 18 000–21 000 par. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til dette estimatet, særlig i de nordligste fylkene.
Forvekslingsarter
Grågjess med mørke fjær i bukpartiet kan forveksles med tundragås og dverggås, men de mørke fjærene hos grågjessene er ikke samlet i striper eller mønster som hos de to mulige forvekslingsartene. Dverggås er også mye mindre, litt større enn ei stokkand. Det samme gjelder kortnebbgås som er mindre og har kortere hals, men har den samme lyse framvinge som grågås. Sædgås er en annen mulig forvekslingsart, men sædgjessene har en gjennomgående mørkere kroppsfarge, mørkere hals og et nebb som på avstand ser spinklere ut enn grågåsas. I flukt har sædgås en mørkere framvinge enn grågås.
Rødlistestatus
Grågås er i dag definert som livskraftig (LC) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Eldste kjente norske grågås ble hele 21 år, 6 måneder og 16 dager gammel.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske grågås er 25 år og 9 måneder – avlest i felt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede fra sein vinter/tidlig vår til sein høst/vinter.
Historikk i stasjonsområde
Arten etablerte seg som hekkefugl i det som i dag er Færder Nasjonalpark, midt på 1980-tallet. Første registrerte hekking var på Bolærneøyene i 1982. Bestanden har aldri vært stor i området rundt Store Færder, men har økt betydelig lenger inn nasjonalparken. I 2015 regnet man med at hekkebestanden i Vestfold var på 500-800 par. Trolig så mye som 80% av dette hekket innenfor nasjonalparken. Det kan virke som om hekkeområdene langs kysten begynner å bli mettet med grågås. De senere årene har arten begynt å hekke i en rekke innlandslokaliteter og vår/sommer 2021 er det registrert mange fugler både i Gjennestadvannet (200 ind. 1.8.2021) og Akersvannet (128 ind. 16.5.2021). Grågåsa hekker med mange par begge steder.
Grågåsa etablerte seg som hekkefugl i Færder-området midt på 1990-tallet og de første dunungene ble registrert under sjøfugltellinger i mai 1996. Det er litt problematisk å registrere antall hekkende par da de ofte har unger på vannet i slutten av mai som er tidspunktet vi vanligvis registrerer hekkende sjøfugler. Familiegruppene av grågås beveger seg ofte innover mot fastlandet så fort ungene er store nok. Forekomst fra: 6/2-2013 til 9/12-2009. Høyeste antall om våren er 350 ind. 18/6-2009 og om høsten 200 ind. 7/10-2021.
Ringmerking
Stasjonen har ikke ringmerket noen fugler. NINA har i forbindelse med ulike prosjekt ringmerket fugler i området.
Stasjonen har ikke ringmerket noen fugler. NINA har i forbindelse med ulike prosjekt ringmerket fugler i området.
Referanser
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Grågås. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/245076/Graagaas
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Grågås. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/245076/Graagaas