Storskarv
Vitenskapelig navn: Phalacrocorax carbo
Storskarv er den største av de to skarvartene i Norge. Den forekommer i to underarter i Norge; én har en overveiende marin forekomst, den andre er mer kontinental. Begge skarveartene er typiske fiskespisere.
Til venstre svømmende storskarv. Foto: Roy Fjelldal - Flygende storskarv. Foto: Gunnar Numme
Storskarv er den største av de to skarvartene i Norge. Den forekommer i to underarter i Norge; én har en overveiende marin forekomst, den andre er mer kontinental. Begge skarveartene er typiske fiskespisere.
Kjennetegn
Storskarv er en stor svart sjøfugl med en blåaktig metallglans i fjærdrakten. Den er omtrent på størrelse med en gås. Den forekommer i to underarter i Norge; den marine underarten Phalacrocorax carbo subsp. carbo, og den mer kontinentale underarten Phalacrocorax carbo subsp. sinensis (som også kalles mellomskarv). Begge underartene har en karakteristisk hvit strupeflekk. Voksne fugler i paringsdrakt har også en tydelig hvit flekk på låret, mens mellomskarv i tillegg har en god del hvitt på sidene av halsen og nakken. Noen skarver av den marine underarten kan også ha hvite tegninger på hodet, spesielt i halsen. Ungfuglene av begge underarter har en mer brunlig fargetone og er lyse i buken fram til de oppnår voksendrakt 2 år gamle. Det er ikke enkelt å skille de to underartene fra hverandre. Det sikreste kjennetegnet, når man ser dem på nært hold, er at vinkelen mellom nebbet og det gule feltet ved nebbrota er 90 grader eller mer hos mellomskarv og mindre enn 90 grader hos den marine underarten.
Kjennetegn
Storskarv er en stor svart sjøfugl med en blåaktig metallglans i fjærdrakten. Den er omtrent på størrelse med en gås. Den forekommer i to underarter i Norge; den marine underarten Phalacrocorax carbo subsp. carbo, og den mer kontinentale underarten Phalacrocorax carbo subsp. sinensis (som også kalles mellomskarv). Begge underartene har en karakteristisk hvit strupeflekk. Voksne fugler i paringsdrakt har også en tydelig hvit flekk på låret, mens mellomskarv i tillegg har en god del hvitt på sidene av halsen og nakken. Noen skarver av den marine underarten kan også ha hvite tegninger på hodet, spesielt i halsen. Ungfuglene av begge underarter har en mer brunlig fargetone og er lyse i buken fram til de oppnår voksendrakt 2 år gamle. Det er ikke enkelt å skille de to underartene fra hverandre. Det sikreste kjennetegnet, når man ser dem på nært hold, er at vinkelen mellom nebbet og det gule feltet ved nebbrota er 90 grader eller mer hos mellomskarv og mindre enn 90 grader hos den marine underarten.
Biologi
Storskarvkoloniene ligger på små holmer og skjær ytterst i skjærgarden, men kan også ligge på klipper ut mot havet, gjerne i bratte berg. Mellomskarv plasserer ofte reirene i trær, men kan også hekke på bakken.
De første storskarvene begynner å samle seg ved koloniene allerede i begynnelsen av april. De gamle hannene er først ute og finner ofte tilbake til fjorårets reirplass. Hannene er nå i sin fineste prakt med glinsende svart fjærdrakt og de lett synlige hvite partiene på lårene (hos begge underartene) og på hodet (hos mellomskarv). Disse hvite flekkene spiller en viktig rolle i paringsspillet. Skarvene flagrer med vingene så hvitflekken vekselvis tildekkes slik at det ser ut som en blinkende lykt på avstand. Dette tiltrekker hunnene som inspiserer de ulike hannene og deres reirplasser. Så snart paret er etablert, parer de seg og bygger ferdig reiret. Etter kort tid legger hunnen 3–4 egg som ruges i en måneds tid. Hos den atlantiske storskarven blir de fleste eggene lagt i midten av mai, men på denne tiden har allerede de første ungene sett dagens lys hos den kontinentale underarten (mellomskarv). Andre, særlig yngre fugler, legger ofte ikke egg før langt ute i juni, og de som mislykkes med de første eggene kan også legge nye på denne tiden. På den måten blir det stor spredning i alder hos ungene som vokser opp. En finner ikke sjelden skarvunger i reirene så seint som i august, på en tid de fleste har forlatt kolonien. Storskarvens unger forlater reiret etter ca. 50 dager, men blir fortsatt matet av foreldrene i flere uker framover.
Typisk næring hos den atlantiske underarten er torskefisk på 100–300 g, opp til 700 g, mens den kontinentale underarten (mellomskarv) hovedsakelig beiter på brakkvannsfisk. Andre prefererte arter er sild, lodde, flyndrefisker og ulker, men matseddelen er meget omfattende.
Utbredelse
Storskarven har en nær kosmopolitisk utbredelse, men mangler i Sør-Amerika. Den atlantiske storskarven hekker ved Nord-Atlanterens kyster, mens mellomskarv følger de store ferskvannssystemene i Europa.
I Norge hekker den Atlantiske storskarven langs kysten fra Hordaland nordover til grensen mot Russland. Siden 1997 har også mellomskarv begynt å hekke i Norge, med kolonier på kyststrekningen fra Østfold til Rogaland.
Bestandsstatus
Den Nord-Atlantiske hekkebestanden (begge underartene) ble beregnet å være ca. 52 000 par i år 2000. Hekkebestanden av den atlantiske underarten i Norge talte i 2015 om lag 19 000 par. Hekkebestanden av mellomskarv talte ca. 2500 par i 2015.
Forvekslingsarter
Storskarven er større og kraftigere enn toppskarv. De voksne fuglene har, i motsetning til toppskarv, en hvit flekk ved låret og hvite tegninger i hodet i hekketiden. I flukt har storskarvene tregere vingeslag enn toppskarvene. De kan ofte minne om en gås i flukt.
Rødlistestatus
Storskarv er definert som Nær True (NT) i Norge. Rødlista for fugler i Norge 2021.
Levealder
Maksimal levealder anslått til 27 år.
Eldste ringmerkede fugl i Norge ble minst 25 år, 3 måneder og 13 dager.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske storskarv ble minst 22 år og 1 måneder – skutt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Status i stasjonsområdet
Til stede hele året i moderat antall. Ikke funnet hekkende i Færderøygruppen til og med 2021.
Historikk i stasjonsområdet
Fra slutten av 60-tallet var arten vanlig i Færderøygruppen fra høst til vår. Arten ankom vanligvis slutten av august eller tidlig i september. Den var så til stede gjennom vinteren før den forsvant seint i mai eller tidlig i juni.
De aller fleste fuglene var ganske sikkert av nominatunderarten Phalacrocorax carbo carbo. Denne underarten hekker vanlig fra Mørekysten til Finnmark og det er velkjent at storskarven har et regelmessig trekk over innlandet mellom Oslofjorden og Trondheimsfjorden.
I perioden 1967 til 1993 var storskarven gjennomsnittlig fraværende 79 dager hver sommer.
Etter hvert fikk vi en innvandring fra sør av en annen underart, nemlig «Mellomskarv» Phalacrocorax carbo sinensis.
I starten var mellomskarv så uvanlig at observasjoner skulle godkjennes av en sentral sjeldenhets komite (NSKF) med en god beskrivelse eller foto.
I motsetning til «vanlig» storskarv forsvant ikke disse fuglene om sommeren. I 1994 registrerte vi derfor storskarv i Færderøygruppen gjennom det meste av sommeren og i 1995 var den til stede hele sommeren. Arten har siden 1995 vært til stede i området hele året.
Til tross for innvandring av mellomskarv fra sør har ikke antallet storskarv i området økt de siste 30 årene. Mye kan derfor tyde på at innslaget av storskarv fra nord har minsket i antall.
Vi har til dags dato ikke registrert hekking av storskarv i Færderøygruppen. Dette til tross for sterk tilstedeværelse hele året. Arten hekker med mer enn 200 par på Fjærskjær, helt nord i nasjonalparken. Det er også en stor koloni sør i fylket nær Nevlunghavn.
Det høyeste antallet storskarv registrert i området om våren er 400 fugler 1.5.1976 og 260 fugler om høsten 25.9.1990.
Storskarvkoloniene ligger på små holmer og skjær ytterst i skjærgarden, men kan også ligge på klipper ut mot havet, gjerne i bratte berg. Mellomskarv plasserer ofte reirene i trær, men kan også hekke på bakken.
De første storskarvene begynner å samle seg ved koloniene allerede i begynnelsen av april. De gamle hannene er først ute og finner ofte tilbake til fjorårets reirplass. Hannene er nå i sin fineste prakt med glinsende svart fjærdrakt og de lett synlige hvite partiene på lårene (hos begge underartene) og på hodet (hos mellomskarv). Disse hvite flekkene spiller en viktig rolle i paringsspillet. Skarvene flagrer med vingene så hvitflekken vekselvis tildekkes slik at det ser ut som en blinkende lykt på avstand. Dette tiltrekker hunnene som inspiserer de ulike hannene og deres reirplasser. Så snart paret er etablert, parer de seg og bygger ferdig reiret. Etter kort tid legger hunnen 3–4 egg som ruges i en måneds tid. Hos den atlantiske storskarven blir de fleste eggene lagt i midten av mai, men på denne tiden har allerede de første ungene sett dagens lys hos den kontinentale underarten (mellomskarv). Andre, særlig yngre fugler, legger ofte ikke egg før langt ute i juni, og de som mislykkes med de første eggene kan også legge nye på denne tiden. På den måten blir det stor spredning i alder hos ungene som vokser opp. En finner ikke sjelden skarvunger i reirene så seint som i august, på en tid de fleste har forlatt kolonien. Storskarvens unger forlater reiret etter ca. 50 dager, men blir fortsatt matet av foreldrene i flere uker framover.
Typisk næring hos den atlantiske underarten er torskefisk på 100–300 g, opp til 700 g, mens den kontinentale underarten (mellomskarv) hovedsakelig beiter på brakkvannsfisk. Andre prefererte arter er sild, lodde, flyndrefisker og ulker, men matseddelen er meget omfattende.
Utbredelse
Storskarven har en nær kosmopolitisk utbredelse, men mangler i Sør-Amerika. Den atlantiske storskarven hekker ved Nord-Atlanterens kyster, mens mellomskarv følger de store ferskvannssystemene i Europa.
I Norge hekker den Atlantiske storskarven langs kysten fra Hordaland nordover til grensen mot Russland. Siden 1997 har også mellomskarv begynt å hekke i Norge, med kolonier på kyststrekningen fra Østfold til Rogaland.
Bestandsstatus
Den Nord-Atlantiske hekkebestanden (begge underartene) ble beregnet å være ca. 52 000 par i år 2000. Hekkebestanden av den atlantiske underarten i Norge talte i 2015 om lag 19 000 par. Hekkebestanden av mellomskarv talte ca. 2500 par i 2015.
Forvekslingsarter
Storskarven er større og kraftigere enn toppskarv. De voksne fuglene har, i motsetning til toppskarv, en hvit flekk ved låret og hvite tegninger i hodet i hekketiden. I flukt har storskarvene tregere vingeslag enn toppskarvene. De kan ofte minne om en gås i flukt.
Rødlistestatus
Storskarv er definert som Nær True (NT) i Norge. Rødlista for fugler i Norge 2021.
Levealder
Maksimal levealder anslått til 27 år.
Eldste ringmerkede fugl i Norge ble minst 25 år, 3 måneder og 13 dager.
(Ringmerkingsatlas – Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske storskarv ble minst 22 år og 1 måneder – skutt.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Status i stasjonsområdet
Til stede hele året i moderat antall. Ikke funnet hekkende i Færderøygruppen til og med 2021.
Historikk i stasjonsområdet
Fra slutten av 60-tallet var arten vanlig i Færderøygruppen fra høst til vår. Arten ankom vanligvis slutten av august eller tidlig i september. Den var så til stede gjennom vinteren før den forsvant seint i mai eller tidlig i juni.
De aller fleste fuglene var ganske sikkert av nominatunderarten Phalacrocorax carbo carbo. Denne underarten hekker vanlig fra Mørekysten til Finnmark og det er velkjent at storskarven har et regelmessig trekk over innlandet mellom Oslofjorden og Trondheimsfjorden.
I perioden 1967 til 1993 var storskarven gjennomsnittlig fraværende 79 dager hver sommer.
Etter hvert fikk vi en innvandring fra sør av en annen underart, nemlig «Mellomskarv» Phalacrocorax carbo sinensis.
I starten var mellomskarv så uvanlig at observasjoner skulle godkjennes av en sentral sjeldenhets komite (NSKF) med en god beskrivelse eller foto.
I motsetning til «vanlig» storskarv forsvant ikke disse fuglene om sommeren. I 1994 registrerte vi derfor storskarv i Færderøygruppen gjennom det meste av sommeren og i 1995 var den til stede hele sommeren. Arten har siden 1995 vært til stede i området hele året.
Til tross for innvandring av mellomskarv fra sør har ikke antallet storskarv i området økt de siste 30 årene. Mye kan derfor tyde på at innslaget av storskarv fra nord har minsket i antall.
Vi har til dags dato ikke registrert hekking av storskarv i Færderøygruppen. Dette til tross for sterk tilstedeværelse hele året. Arten hekker med mer enn 200 par på Fjærskjær, helt nord i nasjonalparken. Det er også en stor koloni sør i fylket nær Nevlunghavn.
Det høyeste antallet storskarv registrert i området om våren er 400 fugler 1.5.1976 og 260 fugler om høsten 25.9.1990.
Ringmerking
Stasjonen har kun ringmerket én storskarv, så langt tilbake som i 1983.
Stasjonen har kun ringmerket én storskarv, så langt tilbake som i 1983.
Gjenfunn og kontroller.
Det foreligger ingen gjenfunn av fugler ringmerket ved stasjonen.
Stasjonspersonell har avlest én storskarv med fargering fra Danmark. Fuglen ble fargemerket nær Hadsund på Jylland 16/6-2005 med grønn ring pålydende 8NK og avlest på Store Færder 4/10-2007. Dette var 840 dager etter merking og 393 km nord for merkestedet.
Det foreligger ingen gjenfunn av fugler ringmerket ved stasjonen.
Stasjonspersonell har avlest én storskarv med fargering fra Danmark. Fuglen ble fargemerket nær Hadsund på Jylland 16/6-2005 med grønn ring pålydende 8NK og avlest på Store Færder 4/10-2007. Dette var 840 dager etter merking og 393 km nord for merkestedet.
Referanser
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Storskarv. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186784/Storskarv
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Storskarv. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186784/Storskarv