Ærfugl
Vitenskapelig navn: Somateria mollissima
Ærfugl er den største andearten i Norge. Den er vanlig langs hele kysten både sommer og vinter. I Nord-Norge var det tidligere mange egg- og dunvær der man la til rette for at fuglene kunne hekke, og høstet dun fra reirene etter at hekkesesongen var over.
Ærfugl hanner til venstre. Foto: Gunnar Numme - Ærfugl hunner med unger til høyre. Foto: Roy Fjelldal
Kjennetegn
Ærfugl er den største andearten i Norge. Dens tilspissede hodeprofil er karakteristisk og er et godt kjennetegn på stor avstand. Hannen har som eneste andeart i Norge, hvit rygg og svart buk i praktdrakt. Hodet er hvitt med svart isse og grønn nakke, og nebbet er gulgrønt. Dette gjør den lett å skille fra de brunfargede og mer anonyme hunnene. Voksne hunner har brune og gråsvarte tverrstriper på sidene av kroppen. Ryggfjærene er brune med et brunt bånd utenfor et svart bånd. Hannene myter (skifter fjær) og skifter til en gråsvart drakt i juli–august, mens hunnene myter i september. Ungfugler av begge kjønn er lik hunnene den første høsten. Unge hunner mangler hunnenes hvite tverrbånd langs indre deler av vingen. De unge hannene får i løpet av den første høsten og vinteren en svart- og hvitspraglete fjærdrakt med hvitt bryst. I de påfølgende årene, fram til de er fire år blir fjærdrakten mer og mer lik de voksne hannenes. En voksen ærfugl veier omtrent 1,5–2,5 kg.
Ærfugl er den største andearten i Norge. Dens tilspissede hodeprofil er karakteristisk og er et godt kjennetegn på stor avstand. Hannen har som eneste andeart i Norge, hvit rygg og svart buk i praktdrakt. Hodet er hvitt med svart isse og grønn nakke, og nebbet er gulgrønt. Dette gjør den lett å skille fra de brunfargede og mer anonyme hunnene. Voksne hunner har brune og gråsvarte tverrstriper på sidene av kroppen. Ryggfjærene er brune med et brunt bånd utenfor et svart bånd. Hannene myter (skifter fjær) og skifter til en gråsvart drakt i juli–august, mens hunnene myter i september. Ungfugler av begge kjønn er lik hunnene den første høsten. Unge hunner mangler hunnenes hvite tverrbånd langs indre deler av vingen. De unge hannene får i løpet av den første høsten og vinteren en svart- og hvitspraglete fjærdrakt med hvitt bryst. I de påfølgende årene, fram til de er fire år blir fjærdrakten mer og mer lik de voksne hannenes. En voksen ærfugl veier omtrent 1,5–2,5 kg.
Biologi
Ærfugl hekker som regel på øyer og holmer, men kan også hekke på fastlandet. Den foretrekker grunne skjærgårdsområder. Ærfuglen foretrekker å hekke nær sjøen, men den kan også hekke relativt langt inne på land. Reiret skjules gjerne i høy vegetasjon som lyng og einerbusker, men kan også ligge helt åpent. Arten er sosial og kan hekke i store kolonier, ikke sjelden sammen med måker og gjess.
Ærfuglhunnen legger 4–6 egg som den ruger alene i 25–28 dager. Under rugingen spiser hunnen lite og går derfor sterkt ned i vekt. Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre hunnfugler, såkalte tanter, mens de finner mat selv. Ofte kan flere kull slå seg sammen og danne store flokker. Ungene blir flygedyktig etter 65–75 dager og blir vanligvis kjønnsmodne når de er 3 år gamle. Så snart hunnen er i gang med rugingen, samles hannene på tradisjonelle myteplasser der de skifter fjær.
Flere steder langs kysten ble ærfugl tidligere holdt som «husdyr», der folket på øyene laget egne hus eller e-baner der hunnen fikk skjul mot predatorer. I dag holdes denne egg- og dunværtradisjonen i hevd først og fremst på øyer i Vega kommune på Helgelandskysten.
Ærfuglen finner maten på bunn i relativt grunne områder, helt fra fjæresteinene til åpen sjø. Den henter vanligvis sin næring på dyp inntil 10 meter, men den kan dykke helt ned til 40 m. Næringen er ulike virvelløse dyr som lever på sjøbunnen. Mest vanlig er muslinger, snegler, krepsdyr og pigghuder. Skjellene blir knust til den fineste skjellsand i muskelmagen. Noen ganger kan den leve godt på silderogn. I Trondheimsfjorden har man også funnet at den kan ta sil (tobis) Ammodytes spp. som ligger delvis nedgravd på sandbunn.
Utbredelse
Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Den er blant de mest robuste artene og kan hekke så langt nord som det finnes åpent hav om sommeren, og snøfritt land til reirplassene. De sørligste hekkeområdene i Europa er de nordligste delene av De britiske øyene og Nederland, men spredte hekkeforekomster finnes også langs kysten av Frankrike.
I Norge hekker ærfuglen langs hele kysten, på holmer, øyer og skjær og dessuten langt innover i fjordene.
Bestandsstatus
Totalbestanden i Europa ligger på ca. 2 millioner individer i vinterhalvåret. I fastlands-Norge er det antatt at det hekker omkring 87 000 par, mens hekkebestanden på Svalbard anslås til 17 000 par.
Forvekslingsarter
I vårt område egentlig ingen.
Rødlistestatus
Ærfuglen er i dag definert som sårbar (VU) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Maksimum levealder er estimert til over 36 år.
Høyeste alder på ringmerket fugl i Norge er minimum 30 år og 22 dager.
(Ringmerkingsatlas - Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske ærfugl ble minst 28 år – funnet død.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Eldste fugl ringmerket ved stasjonen ble minst 5 år, 5 måneder og 26 dager gammel.
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede hele året i moderate til mer enn tusen fugler, av og til i store myteflokker.
Historikk i stasjonsområde
Ærfugl er den andearten som hekker i størst antall i Færderøygruppen og trolig også i nasjonalparken. Diagram nummer 1 viser utviklingen i antall reir i 6 tiår siden 70-tallet i Færderøygruppen. Bestanden var på det høyeste på 80-tallet med over 100 reir totalt. Siden 80-tallet har bestanden variert en del, men har hele tiden ligget godt under tallene på 80-tallet. På Hoftøya er det registrert mellom 11 og 85 reir i perioden 2008 til 2021 som vises i diagrammet under. Dessverre er det laveste tallet registrert i 2021. Dette diagrammet viser også utviklingen i vårt referanseområde. Tallene fra Færderøygruppen er med i disse tallene og viser en en ganske lik utvikling i hele området.
Ærfugl hekker som regel på øyer og holmer, men kan også hekke på fastlandet. Den foretrekker grunne skjærgårdsområder. Ærfuglen foretrekker å hekke nær sjøen, men den kan også hekke relativt langt inne på land. Reiret skjules gjerne i høy vegetasjon som lyng og einerbusker, men kan også ligge helt åpent. Arten er sosial og kan hekke i store kolonier, ikke sjelden sammen med måker og gjess.
Ærfuglhunnen legger 4–6 egg som den ruger alene i 25–28 dager. Under rugingen spiser hunnen lite og går derfor sterkt ned i vekt. Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre hunnfugler, såkalte tanter, mens de finner mat selv. Ofte kan flere kull slå seg sammen og danne store flokker. Ungene blir flygedyktig etter 65–75 dager og blir vanligvis kjønnsmodne når de er 3 år gamle. Så snart hunnen er i gang med rugingen, samles hannene på tradisjonelle myteplasser der de skifter fjær.
Flere steder langs kysten ble ærfugl tidligere holdt som «husdyr», der folket på øyene laget egne hus eller e-baner der hunnen fikk skjul mot predatorer. I dag holdes denne egg- og dunværtradisjonen i hevd først og fremst på øyer i Vega kommune på Helgelandskysten.
Ærfuglen finner maten på bunn i relativt grunne områder, helt fra fjæresteinene til åpen sjø. Den henter vanligvis sin næring på dyp inntil 10 meter, men den kan dykke helt ned til 40 m. Næringen er ulike virvelløse dyr som lever på sjøbunnen. Mest vanlig er muslinger, snegler, krepsdyr og pigghuder. Skjellene blir knust til den fineste skjellsand i muskelmagen. Noen ganger kan den leve godt på silderogn. I Trondheimsfjorden har man også funnet at den kan ta sil (tobis) Ammodytes spp. som ligger delvis nedgravd på sandbunn.
Utbredelse
Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Den er blant de mest robuste artene og kan hekke så langt nord som det finnes åpent hav om sommeren, og snøfritt land til reirplassene. De sørligste hekkeområdene i Europa er de nordligste delene av De britiske øyene og Nederland, men spredte hekkeforekomster finnes også langs kysten av Frankrike.
I Norge hekker ærfuglen langs hele kysten, på holmer, øyer og skjær og dessuten langt innover i fjordene.
Bestandsstatus
Totalbestanden i Europa ligger på ca. 2 millioner individer i vinterhalvåret. I fastlands-Norge er det antatt at det hekker omkring 87 000 par, mens hekkebestanden på Svalbard anslås til 17 000 par.
Forvekslingsarter
I vårt område egentlig ingen.
Rødlistestatus
Ærfuglen er i dag definert som sårbar (VU) i Norsk Rødliste for fugler 2021.
Levealder
Maksimum levealder er estimert til over 36 år.
Høyeste alder på ringmerket fugl i Norge er minimum 30 år og 22 dager.
(Ringmerkingsatlas - Stavanger Museum).
Eldste kjente svenske ærfugl ble minst 28 år – funnet død.
(Åldersrekord för svenska fåglar 2020-11-20 – den svenske ringmerkingssentralen).
Eldste fugl ringmerket ved stasjonen ble minst 5 år, 5 måneder og 26 dager gammel.
Status i stasjonsområdet
Hekkefugl. Til stede hele året i moderate til mer enn tusen fugler, av og til i store myteflokker.
Historikk i stasjonsområde
Ærfugl er den andearten som hekker i størst antall i Færderøygruppen og trolig også i nasjonalparken. Diagram nummer 1 viser utviklingen i antall reir i 6 tiår siden 70-tallet i Færderøygruppen. Bestanden var på det høyeste på 80-tallet med over 100 reir totalt. Siden 80-tallet har bestanden variert en del, men har hele tiden ligget godt under tallene på 80-tallet. På Hoftøya er det registrert mellom 11 og 85 reir i perioden 2008 til 2021 som vises i diagrammet under. Dessverre er det laveste tallet registrert i 2021. Dette diagrammet viser også utviklingen i vårt referanseområde. Tallene fra Færderøygruppen er med i disse tallene og viser en en ganske lik utvikling i hele området.
Registrerte reir i sjøfuglreservatene i Færderøygruppen gjennom seks tiår.
Serie 1 viser reir funnet i referanseområdet. Serie 2 viser reir funnet i Færderøygruppen.
Flytellinger og andre tellinger av ærfugl (utfargede hanner) i hekketiden langs Skagerakkysten fra slutten av 80-tallet, viser at bestanden varierer fra år til år og mellom ulike kyststrekninger (Finne og Fjellbakk 2013). Over tid har den tilsynelatende holdt seg nokså stabil. Vinteren 2010-2011 fikk ærfuglbestanden i Ytre Oslofjord en knekk, som følge av oljeutslipp fra lasteskipet Godafoss som gikk på grunn ved Hvaler. Anslagsvis 1500 – 2000 ærfugl døde som følge av oljeskadene (Follestad 2012). Tallmaterialet fra Færder-området gir ikke noen entydige svar på hvorvidt hekkebestanden ble negativt påvirket av ulykken, selv om det viser en nedgang i antall hekkende par fra 2011 til 2013. Samme trenden kunne også sees for resten av Vestfoldskjærgården, men dette kan også skyldes naturlige svingninger. Færder-skjærgården er et viktig overvintringsområde for ærfuglen. (Store Færder Fuglestasjon gjennom 50 år)
I mars 2020 ble det funnet mange døde og døende ærfugler i ytre Oslofjord og østlige deler av Agder. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO) og sendt til NINA for analyse og obduksjon. Obduksjonen av ærfuglene viste at de var dødelig avmagret, hvilket mest sannsynlig betyr at sult var den direkte dødsårsaken. Den biometriske analysen viste at fuglene mest sannsynlig tilhørte hekkebestanden i Skagerrak. Hele 14% av de undersøkte fuglene inneholdt bly/kulefragmenter, og tre av dem var hunnfugler, som det ble ulovlig å jakte på i 2017. Det var ikke mulig å avgjøre om disse ble skadeskutt før 2017. (Sjøfugl i Norge 2020 – SEAPOP)
Høyeste antall om våren 3.000 27-28/3-2005 og om høsten 1.500 8/10-1979.
I mars 2020 ble det funnet mange døde og døende ærfugler i ytre Oslofjord og østlige deler av Agder. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO) og sendt til NINA for analyse og obduksjon. Obduksjonen av ærfuglene viste at de var dødelig avmagret, hvilket mest sannsynlig betyr at sult var den direkte dødsårsaken. Den biometriske analysen viste at fuglene mest sannsynlig tilhørte hekkebestanden i Skagerrak. Hele 14% av de undersøkte fuglene inneholdt bly/kulefragmenter, og tre av dem var hunnfugler, som det ble ulovlig å jakte på i 2017. Det var ikke mulig å avgjøre om disse ble skadeskutt før 2017. (Sjøfugl i Norge 2020 – SEAPOP)
Høyeste antall om våren 3.000 27-28/3-2005 og om høsten 1.500 8/10-1979.
Ringmerking
Totalt 12 ærfugler er ringmerket siden 1971. Beste år var 2009 med tre fugler ringmerket.
Totalt 12 ærfugler er ringmerket siden 1971. Beste år var 2009 med tre fugler ringmerket.
Gjenfunn og kontroller
Vi har totalt 2 gjenfunn av ærfugl. Begge av ringmerkede, voksne hunner.
1) Ringmerket som 1k+ hunn 18/10-75 på Langøya – skutt 31/1-78 Halskov Rev, Storebælt, Danmark – 413 km etter 835 dager.
2) Ringmerket som 2k+ hunn 19/5-90 Midtre Bøle – skutt 14/11-95 Tjømebåen, Norge – 16 km mot sør etter 5 år og 6 måneder (2005 dager).
Vi har totalt 2 gjenfunn av ærfugl. Begge av ringmerkede, voksne hunner.
1) Ringmerket som 1k+ hunn 18/10-75 på Langøya – skutt 31/1-78 Halskov Rev, Storebælt, Danmark – 413 km etter 835 dager.
2) Ringmerket som 2k+ hunn 19/5-90 Midtre Bøle – skutt 14/11-95 Tjømebåen, Norge – 16 km mot sør etter 5 år og 6 måneder (2005 dager).
Referanser
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Ærfugl. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186813/aerfugl
Gjershaug, J. O. & Lorentsen, S-H. 2020. Ærfugl. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Pages/186813/aerfugl