Nye arter i området
Flere sjøfuglarter har etablert seg i Færderøygruppen etter at stasjonsdriften ble etablert på Store Færder. De mest iøynefallende nye artene er grågås, hvitkinngås og toppskarv. Storskarven har etablert seg som hekkefugl i nasjonalparken, men ennå ikke i Færderøygruppen. Toppskarv ble for første gang registrert som hekkefugl i området i 2021.
Hvitkinngås (Branta leucopsis)
Hvitkinngås er en ny hekkefugl i Færderøygruppen og nasjonalparken. Arten har sin opprinnelige hovedutbredelse på Grønland, Spitsbergen og Novaja Semlja (Russland). Arten etablerte seg allerede tidlig på 1970-tallet som hekkefugl i Østersjøen og våre hekkefugler antas å stamme fra denne populasjonen.
Hvitkinngås ble første gang registrert som hekkefugl i Færderøygruppen i 2006. Bestanden økte gradvis fram til 2012 hvor 37 par hekket. Etter dette har antall hekkende par variert en god del, se tabellen under. Det varierer også ganske mye i hvilket av de tre sjøfuglreservatene (Hoftøya, Knappen og Langøya) hvitkinngjessene hekker i fra år til år.
Hvitkinngås ble første gang registrert som hekkefugl i Færderøygruppen i 2006. Bestanden økte gradvis fram til 2012 hvor 37 par hekket. Etter dette har antall hekkende par variert en god del, se tabellen under. Det varierer også ganske mye i hvilket av de tre sjøfuglreservatene (Hoftøya, Knappen og Langøya) hvitkinngjessene hekker i fra år til år.
Hekkende hvitkinngås i Færderøygruppen 2010-2021
Store Færder Ornitologiske Stasjon utfører tellinger av hekkende sjøfugler i 7 ulike områder i nasjonalparken. I disse områdene har vi hatt en klar tendens til at antallet hekkende hvitkinngås har økt fra etableringen i 2006 og fram til 2018. Etter 2018 har antallet par gradvis minsket. Dette støttes også av gåsetellinger i hele Vestfold i denne perioden.
Utviklingen i hekkebestanden av hvitkinngås i Færderøygruppen og Referanseområdet.
Årlig forekomst: Fra 27.1.2010 til 27.10.2019. Høyeste antall om våren er 40 ind. flere dager i mai 2021 og om høsten 430 ind. 11.10.2021.
Grågås (Anser anser)
Arten etablerte seg som hekkefugl i det som i dag er Færder Nasjonalpark, midt på 1980-tallet. Første registrerte hekking var på Bolærneøyene i 1982. Bestanden har aldri vært stor i området rundt Store Færder, men har økt betydelig lenger innover i nasjonalparken. I 2015 regnet man med at hekkebestanden i Vestfold var på 500-800 par. Trolig så mye som 80% av dette hekket innenfor nasjonalparken. Det kan virke som om hekkeområdene langs kysten begynner å bli mettet med grågås. Dette siden arten de senere årene har begynt å hekke i en rekke innlandslokaliteter og; vår/sommer 2021 ble det registrert mange fugler både i Gjennestadvannet (200 ind. 1.8.2021) og Akersvannet (128 ind. 16.5.2021). Grågåsa hekker med mange par begge steder.
Grågåsa etablerte seg som hekkefugl i Færderøygruppen midt på 1990-tallet, og de første dunungene der ble registrert under sjøfugltellinger i mai 1996. Det er litt problematisk å registrere antall hekkende par da de ofte har unger på vannet i slutten av mai som er tidspunktet vi vanligvis registrerer hekkende sjøfugler. Familiegruppene av grågås beveger seg ofte innover mot fastlandet så fort ungene er store nok.
Årlig forekomst: 6.2.2013 til 9.12.2009. Høyeste antall om våren er 350 ind. 18.6.2009 og om høsten 200 ind. 7.10.2021.
Grågåsa etablerte seg som hekkefugl i Færderøygruppen midt på 1990-tallet, og de første dunungene der ble registrert under sjøfugltellinger i mai 1996. Det er litt problematisk å registrere antall hekkende par da de ofte har unger på vannet i slutten av mai som er tidspunktet vi vanligvis registrerer hekkende sjøfugler. Familiegruppene av grågås beveger seg ofte innover mot fastlandet så fort ungene er store nok.
Årlig forekomst: 6.2.2013 til 9.12.2009. Høyeste antall om våren er 350 ind. 18.6.2009 og om høsten 200 ind. 7.10.2021.
Storskarv (Phalacrocorax carbo)
Storskarv svømmende - Foto: Roy Fjelldal og flygende - Foto: Gunnar Numme.
Fra slutten av 1960-tallet har arten vært vanlig i Færderområdet fra høst til vår. Arten ankom vanligvis i slutten av august eller tidlig i september. Den var så til stede gjennom vinteren før den forsvant seint i mai eller tidlig i juni.
De aller fleste fuglene var ganske sikkert av nominatunderarten Phalacrocorax carbo carbo. Denne underarten hekker vanlig fra Mørekysten til Finnmark, og det er velkjent at storskarven har et regelmessig trekk over innlandet mellom Oslofjorden og Trondheimsfjorden.
I perioden 1967 til 1993 var storskarven gjennomsnittlig fraværende 79 dager hver sommer.
Etter hvert fikk vi en innvandring fra sør av en annen underart, nemlig «Mellomskarv» Phalacrocorax carbo sinensis.
I begynnelsen var mellomskarven så uvanlig at observasjoner skulle godkjennes av en sentral norsk sjeldenhets komite (NSKF) med en god beskrivelse eller foto. I dag er den dominerende i vårt område.
I motsetning til «vanlig» storskarv forsvant ikke denne underarten om sommeren. I 1994 registrerte vi derfor storskarv i stasjonsområdet gjennom det meste av sommeren, og i 1995 var den til stede hele sommeren. Arten har siden 1995 vært til stede i området hele året.
Til tross for innvandring av mellomskarv fra sør har ikke antallet storskarv i området økt de siste 30 årene. Mye kan derfor tyde på at innslaget av storskarv fra nord har minsket i antall i vårt område.
Vi har til dags dato ikke registrert hekking av storskarv i Færderøygruppen til tross for sterk tilstedeværelse hele året, men arten hekker med mer enn 200 par på Fjærskjær, helt nord i nasjonalparken. Det er også flere større og mindre kolonier lenger sør i Vestfold.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall om våren er 400 fugler 1.5.1976 og om høsten 260 fugler 25.9.1990.
De aller fleste fuglene var ganske sikkert av nominatunderarten Phalacrocorax carbo carbo. Denne underarten hekker vanlig fra Mørekysten til Finnmark, og det er velkjent at storskarven har et regelmessig trekk over innlandet mellom Oslofjorden og Trondheimsfjorden.
I perioden 1967 til 1993 var storskarven gjennomsnittlig fraværende 79 dager hver sommer.
Etter hvert fikk vi en innvandring fra sør av en annen underart, nemlig «Mellomskarv» Phalacrocorax carbo sinensis.
I begynnelsen var mellomskarven så uvanlig at observasjoner skulle godkjennes av en sentral norsk sjeldenhets komite (NSKF) med en god beskrivelse eller foto. I dag er den dominerende i vårt område.
I motsetning til «vanlig» storskarv forsvant ikke denne underarten om sommeren. I 1994 registrerte vi derfor storskarv i stasjonsområdet gjennom det meste av sommeren, og i 1995 var den til stede hele sommeren. Arten har siden 1995 vært til stede i området hele året.
Til tross for innvandring av mellomskarv fra sør har ikke antallet storskarv i området økt de siste 30 årene. Mye kan derfor tyde på at innslaget av storskarv fra nord har minsket i antall i vårt område.
Vi har til dags dato ikke registrert hekking av storskarv i Færderøygruppen til tross for sterk tilstedeværelse hele året, men arten hekker med mer enn 200 par på Fjærskjær, helt nord i nasjonalparken. Det er også flere større og mindre kolonier lenger sør i Vestfold.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall om våren er 400 fugler 1.5.1976 og om høsten 260 fugler 25.9.1990.
Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis)
Et mer og mer vanlig syn. Toppskarv (til høyre) og storskarv (til venstre) sammen. Foto: Roy Fjelldal.
Toppskarv var en tilfeldig gjest i Færderøygruppen fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet. Fra og med 1998 har den vært årlig gjest i dette området. I perioden fra 1960-tallet til 1998 var det høyeste registrerte antallet på en dag 8 individer 29.4.1979. Selv om arten har forekommet årlig fra og med 1998, har den ikke vært til stede hele året. I likhet med storskarven i tidligere år, kom den om høsten og forsvant om våren. Fram til 1998 forsvant toppskarven gjennomsnittlig 14. mai om våren og dukket så opp 18. august om høsten. Det mangler registreringer om vinteren, noe som nok skyldes at våre folk ikke var til stede ved stasjonen. Antallet individer har også gradvis økt og særlig det siste tiåret.
Fra tidlig på 2000-tallet har det blitt observert hekkeatferd og svært unge 1k-fugler er observert om sommeren. Dette er flere gode tegn på at arten har hekket eller forsøkt å hekke i området.
Første sikre hekkefunn ble gjort under sjøfuglregistreringer mai 2021 på Langøya. Det var ikke uventet, men veldig gledelig. Etableringen og økningen av individer faller godt sammen med eksplosjonen i antallet på den Svenske vestkysten. Dette er omtalt mer fyldig i faktaarket om arten.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall om våren er 170 ind. 1. og 2.4.2021 og om høsten 200 ind. 11.9.2021.
Fra tidlig på 2000-tallet har det blitt observert hekkeatferd og svært unge 1k-fugler er observert om sommeren. Dette er flere gode tegn på at arten har hekket eller forsøkt å hekke i området.
Første sikre hekkefunn ble gjort under sjøfuglregistreringer mai 2021 på Langøya. Det var ikke uventet, men veldig gledelig. Etableringen og økningen av individer faller godt sammen med eksplosjonen i antallet på den Svenske vestkysten. Dette er omtalt mer fyldig i faktaarket om arten.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall om våren er 170 ind. 1. og 2.4.2021 og om høsten 200 ind. 11.9.2021.
Summen av 5 beste dager hvert år fra 2001 til 2021.
Artene som «alltid» har vært i området
Ærfugl (Somateria mollissima)
Ærfugl hanner til venstre. Foto: Gunnar Numme og ærfugl hunn med unger til høyre. Foto: Roy Fjelldal
Ærfuglen er den andefuglen som hekker mest tallrik i Færderområdet. Diagrammene under viser utviklingen i antall reir i 6 tiår siden 1970-tallet. Bestanden var på det høyeste på 1980-tallet med over 100 reir totalt. Siden 1980-tallet har bestanden variert en del, men har hele tiden ligget godt under tallene på 1980-tallet. På Hoftøya er det registrert mellom 11 og 85 reir i perioden 2008 til 2021 som vises i diagrammet under. Dessverre er det laveste tallet registrert i 2021.
Antall ærfuglreir funnet i Færderøygruppen gjennom 6 tiår.
Ærfuglreir funnet i Referanseområde (blå linje) og Færderøygruppen (oransje linje) de siste 11 år til høyre.
Flytellinger og andre tellinger av ærfugl (utfargede hanner) i hekketiden langs Skagerakkysten fra slutten av 1980-tallet, viser at bestanden varierer fra år til år og mellom ulike kyststrekninger (Finne og Fjellbakk 2013). Over tid har bestanden tilsynelatende holdt seg nokså stabil. Vinteren 2010-2011 fikk ærfuglbestanden i Ytre Oslofjord en knekk, som følge av oljeutslipp fra lasteskipet Godafoss som gikk på grunn ved Hvaler. Anslagsvis 1500 – 2000 ærfugl døde som følge av oljeskadene (Follestad 2012). Tallmaterialet fra Færderøygruppen gir ikke noen entydige svar på hvorvidt hekkebestanden ble negativt påvirket av ulykken, selv om det viser en nedgang i antall hekkende par fra 2011 til 2013. Samme trenden kunne også sees for resten av Vestfoldskjærgården, men dette kan også skyldes naturlige svingninger. Færder-skjærgården er et viktig overvintringsområde for ærfuglen. (data fra Store Færder Fuglestasjon gjennom 50 år)
I mars 2020 ble det funnet mange døde og døende ærfugler i ytre Oslofjord og østlige deler av Agder. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO) og sendt til NINA for analyse og obduksjon. Obduksjonen av ærfuglene viste at de var dødelig avmagret, hvilket mest sannsynlig betyr at sult var den direkte dødsårsaken. Den biometriske analysen viste at fuglene mest sannsynlig tilhørte hekkebestanden i Skagerrak. Hele 14% av de undersøkte fuglene inneholdt bly/kulefragmenter, og tre av dem var hunnfugler, som det ble ulovlig å jakte på i 2017. Det var ikke mulig å avgjøre om disse ble skadeskutt før 2017. (Sjøfugl i Norge 2020 – SEAPOP)
Årlig forekomst: Høyeste antall om våren 3.000 27-28.3.2005 og om høsten 1.500 8.10.1979.
I mars 2020 ble det funnet mange døde og døende ærfugler i ytre Oslofjord og østlige deler av Agder. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO) og sendt til NINA for analyse og obduksjon. Obduksjonen av ærfuglene viste at de var dødelig avmagret, hvilket mest sannsynlig betyr at sult var den direkte dødsårsaken. Den biometriske analysen viste at fuglene mest sannsynlig tilhørte hekkebestanden i Skagerrak. Hele 14% av de undersøkte fuglene inneholdt bly/kulefragmenter, og tre av dem var hunnfugler, som det ble ulovlig å jakte på i 2017. Det var ikke mulig å avgjøre om disse ble skadeskutt før 2017. (Sjøfugl i Norge 2020 – SEAPOP)
Årlig forekomst: Høyeste antall om våren 3.000 27-28.3.2005 og om høsten 1.500 8.10.1979.
Fiskemåke (Larus canus)
Fiskemåke og misfarget fiskemåkeegg. (Foto: Morten Brandt (til venstre) og Terje Axelsen (til høyre)).
Arten var tidligere en ganske vanlig hekkefugl i Færderøygruppen. Diagrammet under viser antall reir funnet under sjøfugltellinger på Hoftøya, Knappen og Langøya. De aller fleste reir er registrert på Hoftøya. Fra å ha vært en av de mest vanlige hekkefuglene forsvant arten sakte, men sikkert utover på 2000-tallet. Under sjøfuglregistreringer i 2020 fant vi ingen reir på de tre nevnte øyene.
Hvorfor arten forsvant fra området skyldes trolig i stor grad mink i området.
Nokså uventet ble det etablert en ny koloni helt nord på Store Færder sommeren 2019. Omtrent 10 par hekket dette året. I 2020 var «kolonien» på nærmere 20 par mens den i 2021 hadde passert 30 par. At øya nå er minkfri er nok hovedårsaken til denne reetableringa.
Arten har de siste tiårene flyttet fra skjærgården inn på fastlandet og inn i byene. Det kan være flere årsaker til dette, men predasjon fra mink kan være en av de viktigste. I byer og tettsteder oppleves kanskje ikke de truslene de møter på samme måte som en aggressiv mink som de har liten beskyttelse mot. At ikke de større måkene som svartbak, gråmåke og sildemåke har flyttet i samme grad, kan skyldes deres størrelse at de dermed i større grad kan beskytte seg mot minken.
Årlig forekomst: Arten er observert i alle årets måneder, men er kun tilfeldig gjest om vinteren. Høyeste antall registrert om våren er 600 ind. 3.4.1977 og om høsten 150 ind. 11.10.1983.
Hvorfor arten forsvant fra området skyldes trolig i stor grad mink i området.
Nokså uventet ble det etablert en ny koloni helt nord på Store Færder sommeren 2019. Omtrent 10 par hekket dette året. I 2020 var «kolonien» på nærmere 20 par mens den i 2021 hadde passert 30 par. At øya nå er minkfri er nok hovedårsaken til denne reetableringa.
Arten har de siste tiårene flyttet fra skjærgården inn på fastlandet og inn i byene. Det kan være flere årsaker til dette, men predasjon fra mink kan være en av de viktigste. I byer og tettsteder oppleves kanskje ikke de truslene de møter på samme måte som en aggressiv mink som de har liten beskyttelse mot. At ikke de større måkene som svartbak, gråmåke og sildemåke har flyttet i samme grad, kan skyldes deres størrelse at de dermed i større grad kan beskytte seg mot minken.
Årlig forekomst: Arten er observert i alle årets måneder, men er kun tilfeldig gjest om vinteren. Høyeste antall registrert om våren er 600 ind. 3.4.1977 og om høsten 150 ind. 11.10.1983.
Antall fiskemåkereir funnet gjennom 6 tiår på Langøya, Knappen og Hoftøya.
Svartbak (Larus marinus)
To voksne svartbak. Fuglen til høyre har metallring på venstre fot og fargering på høyre. Foto: Terje Axelsen
Svartbaken er mindre tallrik enn gråmåke og sildemåke. Midt på 1970-tallet hekket opp mot 50 par på Hoftøya og 2-4 par på Langøya og Knappen. På 1990-tallet var dette delvis snudd med 0-10 par på Hoftøya og ca. 10 par på Langøya og ca. 20 par på Knappen. På 2000-tallet har bestanden vært svakt synkende på alle øyene i Færderøygruppa. Tidlig på 2010-tallet hadde bestanden gått enda mer tilbake. På de andre undersøkte hekkelokalitetene i nasjonalparken har bestanden vært stabil eller svakt nedadgående. I Indre Oslofjord har bestanden vært i jevn økning i hele perioden, påvist med sjøfugltellinger (disse startet i 1974). Dette er også tilfelle på Telemarkskysten og i Aust-Agder. I Vest-Agder var det en oppgang fram til slutten av 1980-tallet, og deretter har det skjedd en nedgang (Finne og Fjellbakk 2013).
Svartbaken kan være vanskelig å taksere. De legger ofte reiret mer spredt - mens gråmåke og sildemåke ofte hekker samlet i kolonier hvor reirene ofte ligger godt eksponert.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall registrert i området er 230 ind. 27.4.2016 om våren og 400 ind. 3.10.2000 om høsten.
Svartbaken kan være vanskelig å taksere. De legger ofte reiret mer spredt - mens gråmåke og sildemåke ofte hekker samlet i kolonier hvor reirene ofte ligger godt eksponert.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste antall registrert i området er 230 ind. 27.4.2016 om våren og 400 ind. 3.10.2000 om høsten.
Gråmåke (Larus argentatus)
To voksne gråmåker. Til venstre med kjøttfargede bein og til høyre med gule bein. Foto: Terje Axelsen
Gråmåka har hatt en nærmest entydig negativ utvikling på Langøya og Knappen siden midten av 1970-tallet. Da hekket det omtrent 90 par på Langøya og 70 par på Knappen. På Langøya nådde den sitt foreløpige lavmål i 2013 med mindre enn 10 par. Etter det har bestanden vært oppe i 43 par i 2017 før den på nytt dalte og har vært «kritisk» lav de to siste årene med 1 par i 2020 og 3 par i 2021. Dette til tross for at øya nå er fri for mink.
På Knappen var bestanden nede i 3 reir i 2012, men økte til 19 året etter. De to siste årene (2020 og 2021) har vi kun registrert 1 par hekkende på Knappen.
På Hoftøya har bestanden variert mellom 0 par (1974 og 1986) og 91 par (2013), men de siste 8 årene har den vært noenlunde stabil med 21 til 45 par registrert.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste registrerte antall om våren er 800 ind. 30.4.2009 og om høsten 2.000 ind. 3.10.2000.
På Knappen var bestanden nede i 3 reir i 2012, men økte til 19 året etter. De to siste årene (2020 og 2021) har vi kun registrert 1 par hekkende på Knappen.
På Hoftøya har bestanden variert mellom 0 par (1974 og 1986) og 91 par (2013), men de siste 8 årene har den vært noenlunde stabil med 21 til 45 par registrert.
Årlig forekomst: Til stede hele året. Høyeste registrerte antall om våren er 800 ind. 30.4.2009 og om høsten 2.000 ind. 3.10.2000.
Diagrammet viser hekking på Hoftøya, Knappen og Langøya i 6 årtier. 1974 (165 reir), 1983 (107 reir), 1994 (125 reir), 2007 (85 reir), 2012 (117 reir) og i 2020 (49 reir).
Sildemåke (Larus fuscus)
Sildemåke kalles ofte gulfoting eller gulføting på grunn av de gule beina. Foto: Terje Axelsen - Til høyre en sildemåkeunge med fargering. Foto: Morten Brandt.
Sildemåka er en hekkefugl som er til stede i nasjonalparken fra vår til høst. Sildemåka har vist noe av den samme bestandsutviklingen som gråmåka på Knappen og Langøya. På 1970-tallet hekket det ca. 70 par sildemåke på Knappen og Langøya. Bestanden gikk drastisk ned i løpet av1990-tallet og talte mindre enn 10 par på 2000-tallet. På Hoftøya var sildemåka nærmest fraværende på 1970-tallet, men bestanden økte til nesten 250 par i perioden 1986 til 1996. Etter dette gikk bestanden ned igjen fram til 2009. Etter dette har den variert en del med mellom 60 til 105 par fram til 2019. De to siste årene har det vært svært lave hekketall. I 2020 ble det kun registrert 40 reir. Det er det laveste antall reir vi har funnet noe år. Figuren under viser at antallet hekkende fugler ellers i nasjonalparken også var svært lavt i 2020.
Årlig forekomst: Registrert i tiden 1.2.2005 til 27.11.1982. Høyeste antall observert om våren er 500 ind. 13.5.2000 og om høsten 400 ind. 24.8.2005.
Årlig forekomst: Registrert i tiden 1.2.2005 til 27.11.1982. Høyeste antall observert om våren er 500 ind. 13.5.2000 og om høsten 400 ind. 24.8.2005.
Til venstre: Antall reir funnet av sildemåke i Færderområdet. Til høyre: Antall reir av sildemåke funnet i referanseområdet, vist med blå linje og i Færderområdet, vist med oransje linje.
Makrellterne (Sterna hirundo)
Til venstre fiskende makrellterne. Foto: Roy Fjelldal. Til høyre egg av makrellterne. Makrellterna hekker ofte utenfor sjøfuglreservater og både reir og egg er godt kamuflert. Vær særdeles oppmerksom dersom voksne fugler varsler når du beveger deg på holmer og skjær. Foto: Terje Axelsen.
Makrellterna har hatt en dramatisk tilbakegang på Færderøyene. Nedgangen synes å ha vært størst på 1970- og 1980-tallet, da hekkebestanden minket fra nærmere 50 til under 10. De siste 20 årene etter har antallet hekkende par ligget mellom 0 til 22 med to topper; 15 reir i 2015 og 22 i 2017. Også i hele Oslofjorden og i resten av Norge har arten hatt en dramatisk tilbakegang. Årsakene er sikkert svært sammensatte, men svikt i næringstilgangen og forstyrrelser i hekketiden er trolig viktige faktorer. Bestandsnedgangen har vært på 50-80 % i perioden 1983 til 2009. I Færderøygruppen har minken garantert vært en negativ faktor for arten. Nå som minken er fjernet sliter arten fortsatt med å etablere seg i øygruppen og det er ganske sikkert på grunn av manglende næring i havet.
Årlig forekomst: Observert fra 12.4.2017 til 1.11.1981. Høyeste antall om våren er 350 ind. 17.5.1969+77 og om høsten 400 ind. 15.9.1979.
Årlig forekomst: Observert fra 12.4.2017 til 1.11.1981. Høyeste antall om våren er 350 ind. 17.5.1969+77 og om høsten 400 ind. 15.9.1979.
Antall reir av makrellterne funnet i Færderområdet. I seks tiår. I 1974 47 reir, i 1983 5 reir, i 1994 10 reir, i 2007 1 reir, i 2012 15 reir og i 2020 0 reir.
Teist (Cepphus grylle)
Flygende teist og fire under takeoff, hvor en har tobis i nebbet. Foto: Terje Axelsen
Teist er den eneste alkefuglen som hekker i Oslofjorden. Den har hekket i stasjonsområdet siden starten i 1962. Bestanden har vist en positiv trend de senere årene.
Diagrammet under viser forekomsten i 5-års perioder siden 1967. Høyeste antall er 51 individer registrert 21. mai 2020.
Diagrammet under viser forekomsten i 5-års perioder siden 1967. Høyeste antall er 51 individer registrert 21. mai 2020.
Her vises utviklingen av observerte teist i Færderområdet. Diagrammet viser årsgjennomsnitt av de tre beste dagene i femårsperioder.
Det sikkert flere årsaker til at bestanden øker, men to faktorer peker seg ut: uttak av mink og nye rugekasser. Statens Naturoppsyn (SNO) har gjort et viktig arbeid i denne sammenheng. De har systematisk drevet jakt og fangst av mink på en rekke øyer i Færder nasjonalpark.
I Færderøygruppen ble det satt ut rugekasser, på den øya hekkingen normalt foregår (Knappen), 6 kasser i 2013. Disse har stått der siden. Kassene står i ur og på bakken tilgjengelig for mink. Flere av øyene har bestander av vånd, og gir dermed minken en god mulighet til å etablere seg helårs på øyene. I 2014 startet SNO for fullt med fjerning av mink i dette området og i mars 2016 ble den siste minken fjernet.
Øygruppen sjekkes nøye for mink med hunder hvert eneste år, og det har vært tomt for mink siden. Effekten på bestanden av teist er nå helt tydelig. For det første ser vi mer teist i området enn tidligere, og klare tall fra forsøket med hekkekasser viser at hekkesuksessen går opp. Figuren under viser antall kasser med hekking, og også antall kasser hvor det er registrert og ringmerket unger. Kasser med hekking i figuren under, angir kasser hvor det er registrert og ringmerket unger.
I Færderøygruppen ble det satt ut rugekasser, på den øya hekkingen normalt foregår (Knappen), 6 kasser i 2013. Disse har stått der siden. Kassene står i ur og på bakken tilgjengelig for mink. Flere av øyene har bestander av vånd, og gir dermed minken en god mulighet til å etablere seg helårs på øyene. I 2014 startet SNO for fullt med fjerning av mink i dette området og i mars 2016 ble den siste minken fjernet.
Øygruppen sjekkes nøye for mink med hunder hvert eneste år, og det har vært tomt for mink siden. Effekten på bestanden av teist er nå helt tydelig. For det første ser vi mer teist i området enn tidligere, og klare tall fra forsøket med hekkekasser viser at hekkesuksessen går opp. Figuren under viser antall kasser med hekking, og også antall kasser hvor det er registrert og ringmerket unger. Kasser med hekking i figuren under, angir kasser hvor det er registrert og ringmerket unger.
Utvikling i vellykkede hekkinger av teist i kasser på Knappen i Færderøygruppen. Uttak av mink startet i 2014 og den siste minken ble tatt før hekkesesongen 2016. Siden har øygruppen vært tom for mink.
Også på Lille Rauer i Færder nasjonalpark er minken fjernet og de første hekkingene av teist i kasser er registrert i 2017, 2018 og 2019.
Rugekasse for teist med egg og unger. (Foto: Jørn Lindseth – SNO)
Referanse: Per Espen Fjeld, Jørn Helge Lindseth, Egil Soglo. (Alle i Statens naturoppsyn, Vestfold) - Utvikling i teistbestand etter uttak av mink i Færder nasjonalpark.